Forbrenningsprodukter:
Gasser og partikler
De rene forbrenningsgassene fra veden består av karbondioksid (CO2) og vanndamp (H2O). Karbondioksid og vanndamp er stabile kjemiske forbindelser som har bundet opp maksimalt med oksygen, og er således de produktene vi ønsker høyest innhold av i røykgassen. Det er allment akseptert innenfor de vitenskapelige miljøer at vedfyring ikke bidrar til drivhuseffekten, forutsatt fullstendig forbrenning og et balansert forhold mellom hogst og gjenvekst av skog.
Ved dårlig og ufullstendig forbrenning vil røykgassene inneholde forurensninger i form av gasser som karbonmonoksid, nitrogenoksider og lette hydrokarbonforbindelser som f. eks. metan. Det vil også være partikler som hovedsakelig består av tyngre kondenserte hydrokarbon-forbindelser, og utgjør sammen med vanndamp den synlige delen av røyken fra skorsteinen.
Aske
Aske er de ikke brennbare delene av veden, hovedsakelig mineraler. Aske er et svært godt isolerende materiale. Du har kanskje selv sett at det ligger små, glødende kullbiter gjemt inne i asken mange timer eller dager etter at bålet har slukket.
Tømmer du peisen eller ovnen din for aske er det viktig at du passer på å tømme asken i en bøtte med lokk, begge av metall. Denne må du la stå til du er helt sikker på at det ikke er glør igjen i asken.
Det er lurt å alltid la det ligge et lag aske igjen på bunnen av ildstedet. Asken isolerer og beskytter dermed bunnen av ildstedet, og gulvet under, mot den sterke varmen fra forbrenningen.
Dårlig forbrenning:
Ulmebrenning
Ulmebrenning er når du ikke ser flammer, men det ryker av veden. Åpner du ovnsdøra ser du røyk som viker unna den åpne ovnsdøra. Det lønner seg å åpne ovnsdøra sakte om du vil unngå å få røyken ut i rommet.
Gløding er forbrenning av kullet i veden.
Røyken er de delene av veden som glødingen fordamper, men ikke har nok luft og varme til å forbrenne.
Under ulmingen kan ilden blusse opp igjen. Da har glødingen vært så sterk og lufttilførselen såpass god at gassene fra veden er blitt antent. Dette kan skje brått og vil kunne oppfattes som en liten eksplosjon, en såkalt forpuffning.
Ulmebrenning er sterkt forurensende, og svært uøkonomisk. Ulmebrenning kan gi inntrykk av god fyringsøkonomi da veden brenner lenge, men i virkeligheten mister man nesten all energien opp skorsteinen, som røyk.
Hvis du ser at det ulmer, bør du først øke lufttilførselen og eventuelt øke temperaturen i ildstedet ved å legge inn litt tørr finkløyvd ved, slik at det tar ordentlig fyr.
Rundfyring
Nordmenn liker å rundfyre. Rundfyring er når man fyller opp ovnen med ved og setter lufttilførselen til et minimum, noe som er vanlig å gjøre før natten. I gamle dager var dette ofte den eneste måten å holde huset varmt om vinteren. Men rundfyring forurenser mye, fordi man får ulmebrenning. Det slippes ut mye tjære og sot, og gjør livet surt for astmatikere og andre som plages av dårlig luft. Dessuten legger tjæra og soten seg i røykrør og skorstein.
Kombinasjonen sprengfyring og rundfyring kan gi pipebrann. Rundfyringen fører til dannelse av brannfarlig blanksot i skorsteinen, og sprengfyring kan gjøre dette så varmt at blanksoten antennes.
Under en pipebrann kan inner-rørene i skorsteinen sprekke. Neste gang det rundfyres, kan brannfarlig blanksot komme inn i skorsteinens isolasjonslag, noe som fører til at det ved neste sprengfyring kan oppstå en mer omfattende pipebrann som kan sette bygningen i fare.
God forbrenning:
Tradisjonelt ildsted
I et tradisjonelt ildsted er det mulig å redusere utslippene av uforbrente røykgasser, også ved lav effekt. Dersom man fyrer med hyppige og små ilegg av ved, og har god lufttilførsel, vil man normalt få en relativt god forbrenning. Dette er en krevende måte å fyre på som kanskje ikke passer dagens livsstil. Undersøkelser har vist at tradisjonelle ildsteder ikke brukes slik de bør, derfor har myndighetene måttet innføre krav om ”Rentbrennende Ildsted”.
En av fordelene med et ”Rentbrennende Ildsted” i forhold til et tradisjonelt, er at man i mye større grad kan fylle ildstedet med ved, stenge luftventilene og la ildstedet "passe seg selv".
Rentbrennende Ildsted
”Rentbrennende Ildsted” er et ildsted som tilfredsstiller Norske utslippskrav beskrevet i NS 3059. Disse krav er basert på målinger av partikkelmengden i røykgassene i henhold til NS 3058. Målinger av partikler har vist seg å gi en god indikasjon på totalutslippet fra ildsteder, og andre land som USA, Canada, Australia og New Zealand praktiserer allerede liknende krav som de norske.
Partikkelutslippet måles i fire faste belastningsområder som ildstedets effektområde deles inn i, og de målte utslippene behandles matematisk, slik at man får det veide og midlede utslippet, målt i gram partikler pr. kg. tørr ved. I kravene opererer man med to klasser for å skille mellom ildsteder som brenner rent ved et minste vedforbruk under 0,8 kg/time (klasse 1) og ildsteder som brenner rent ved et minste vedforbruk under 1,25 kg/time (klasse 2). Produkter som er dokumentert rentbrennende i klasse 1 vil derfor kunne brenne rent ved en lavere effekt enn for klasse 2.
Alle Jøtuls rentbrennende ildsteder er testet og dokumentert hos Norges Branntekniske Laboratorium, og tilfredsstiller kravene med god margin.
Utslippene for våre ildsteder er i figur 1 sammenliknet med utslippene fra noen typiske tradisjonelle ildsteder (Kilde: Karlsvik et al/Emissions from wood stoves and fireplaces). Fra figuren ser man at ved et lavt vedforbruk (lav effekt) vil tradisjonelle ildsteder avgi i størrelsesorden 50 - 80 gram/kg, mens utslippene fra Jøtuls rentbrennende ildsteder ikke overstiger 10 gram/kg.
Utslippene fra Jøtuls ildsteder er gitt i tabell 2. Fra tabellen ser man blant annet at Jøtul F 100 har et veid og midlet utslipp som ligger under en tredjedel av kravene.
Konklusjonen er: Ved å velge et av Jøtuls rentbrennende ildsteder får du et ildsted som forurenser langt mindre enn et tradisjonelt ildsted, samtidig som du utnytter energien i veden langt bedre, ved fyring med lav effekt.
Utslippsverdien for noen av Jøtuls ildsteder i henhold til NS 3058/3059
Rød stolpe viser maksimalt tillatt utslipp (10 gram/kilo)
